Hva om skapelsen aldri fant sted? Dette er ikke en fornektelse av selve eksistensen. Det er snarere en avvisning av den mest bekvemme illusjonen: forestillingen om at virkeligheten er gitt, fullendt og garantert av noe utenfor oss selv. Den nullte skapelse begynner der de klassiske filosofiene forstummer - i det øyeblikket ansvaret blir uutholdelig. Denne visjonære metafysiske romanen utspiller seg innenfor paradigmet til neo-essensiell integralisme, en filosofisk tilnærming som integrerer og beveger seg bortenfor etablerte tankesystemer. Den anerkjenner Platons søken etter transcendent sannhet, Aristoteles' teleologi, den moralske arkitekturen i religiøs metafysikk, Descartes' rasjonelle visshet, Kants grenser for persepsjon, Hegels historiske dynamikk, Nietzsches forkastelse av autoriteter og Heideggers spørsmål om Væren. Men den nekter å akseptere den siste fluktruten de alle lar stå åpen: muligheten for å plassere ansvaret utenfor mennesket selv. I Den nullte skapelse blir ikke virkeligheten til gjennom vilje eller plan, men gjennom tilstand. Skapelsen er ingen handling. Det er en faseovergang. Når frykten stabiliserer seg, blir verden til frykt. Der kontroll foretrekkes, vil materien følge kontrollen. Når ansvaret eksternaliseres, speiler virkeligheten forlattheten. Arkitekten er ikke et vesen. Det er øyeblikket da bevegelsen opphører. Dette er ikke en trøstende filosofi. Den tilbyr ingen forløsning uten offer, og ingen fremtid uten deltakelse. Den spør ikke: Hva er sant? Den spør derimot: I hvilken tilstand velger vi å eksistere? Hvis virkeligheten ikke er gitt oss på forhånd, vil ingenting ytre kunne frelse oss. Det finnes ingen vitner. Bare deltakere.